Hva jeg har lært. Av munken.
Det står en gammel bok i bokhylla mi - “Munken som solgte sin Ferrari” - blant de få bøkene som har overlevd min reduksjonisme. En annen bok heter “Det virkelige folket” - om en vandring gjennom Australias ørken med en aborigin-stamme. De snakker så direkte til meg - tar meg med på reiser i forvandling - og hvisker til meg i nattens mørke at jeg også kan gjøre et livsvalg - som vil forandre mitt indre, og dermed mitt ytre. For det siste er bare en beskyttelse - for å verne det som er meg - og kanskje tydeliggjøre for meg og andre hvem dette mennesket som er meg - virkelig er.
Slike valg, slike reiser - er for meg en renselse.
Jeg vil være den munken - drømmer jeg.
Dra fra alt og alle. Selge meg fri. Si farvel - og forlate det livet jeg er i. Ikke kutte relasjoner, men pent og stille forlate dem - eller mer den jeg er. Ikke la karma ødelegge, men heller gi meg en åpenhet for livet.
Og så stopper jeg opp - og forstår at jeg har gjort dette. Vært en munk eller en vandrer i min ørken. I noen år..
Jeg reiste ikke til Australias ørken - eller inn i jungelen som den svenske siviløkonomen gjorde - for å transformeres til en buddhistisk munk.
Jeg ble en munk - kledd i fashion, med hvile i retreater og en lengsel mot Vesterhavet.
I AA forstår vi mantraet “før - under - etter.” Om livene vår før, mens vi herjet og drakk, under transformasjonens tid - og livet etterpå. Tørre å ta skritt på den stien jeg først etterpå oppdaget, være både redd og sterk, og begynne å puste igjen, rolig og dypere. For jeg oppdager at jeg aldri før har vært så mye meg, så autentisk som jeg er akkurat nå.
Jeg pustet ikke før - ikke slike dype pust. For min pust var et tegn på livet mitt før; korte forhold, alt for mye på for trang plass - osv.
Er jeg en munk i eget liv ?
Ja. For transformasjonen har vært både lik munken med Ferrarien og han svenske som nå har kommet tilbake fra klosteret. Eller som forfatteren Peter Høeg ute ved Vesterhavet - sammen med meg.
Alt har en slutt. Sier den buddhistiske tro.
Jeg sier farvel til min Thomas.
For vi var ett i fortiden, og vi er ikke de samme menneskene lengre. Vi har forandret oss. Hver for oss. Og historien vår er avsluttet. Han er et magisk minne, men minner er ikke nåtid. Farvel Thomas, farvel - og tusen takk for oss.
Alt som slipper - gjør meg helere.
Jeg søker hele tiden; for å bli rustet for smerten som ofte smeller til i sjelen min. Det er tidlig morgen, jeg kjenner at det blir lysere, enn det var i går.
Jeg elsker livet, det mørke, det grå og det lyse. Mørket skremmer noen. Jeg blir bergtatt av det. For i mørket er jeg aller mest kreativ - og ren. Ren til å tenke ærlig, til å skrive, til å se verden.
Så kom til meg alle munker. Jeg elsker hver og en av dere. For dere gjøre meg hel. Og ren.
“This to shall past”
På soverommet mitt står denne - en påminnelse om at alt går over. Øyeblikk er akkurat - nå.